Den store reisen

Etter å ha sett ”Den store reisen” ble jeg veldig oppmerksom på hvor forskjellig evne vi mennesker har til å kommunisere med andre når vi ikke forstår språket og har en helt annen kultur. I programmet ble vi kjent med tre norske familier som skulle bo hos hver sin stamme. Jeg skal ta for meg to av familiene, familien Berg og familien Alsos.

Familien Berg ble plassert nord i Namibias ørken hos en relativt stor Himba-stamme. Himbaene er det vi kaller seminomader. Det vil si at de opererer med to boplasser, men at bostedene deres ikke ligger for langt fra hverandre. Himbaenes livs grunnlag baserer seg på drift av kuer og geiter, og det er dyrenes tilgang til mat og vann som bestemmer hvor de bor. Da familien Berg ankom Himba-stammen, var de nok ikke helt forberedt på hvor forskjellig den norske kulturen er fra Himbaenes kultur. I Himba-stammens kultur er de veldig strenge på skillet mellom kvinne og mann. Under måltider, for eksempel, sitter mennene på ett sted, kvinnene på et annet og barna på et tredje. Det samme gjelder sengeplasser om nettene.

Dette ble veldig vanskelig å takle for Berg-familien, noe jeg tror kan skyldes at de ikke var villige til å ta den nye kulturen de var kommet til ordentlig inn over seg. På grunn av dette oppsto det allerede den første natten en liten konflikt mellom familien Berg og Himba-stammen, da Berg-familien nektet å sove hver for seg sammen med stammen.

Alsos-familien ble plassert på Siberut, den største av Mentawaiøyene i Indonesia, hos en Mentawai-stamme. Mentawaienes leve brød består for det meste av Sago, en Metawaisk matrett laget av kjernen på et Sago-tre. Som hos Himbaene, er menn og kvinner for det meste adskilt under måltider og ved sengetid. Dette hadde derimot familien Alsos ikke noe som helt problem med. I motsetning til familien Berg, var familien Alsos mer åpen for den ukjente kulturen og var villig til å la seg påvirke og leve etter deres leveregler. Derfor mener jeg det var lettere for familien Alsos å kommunisere med Mentawaiene enn det var for Berg familien å kommunisere med Himbaene.

Jeg har valgt å se nærmere på en kommunikasjonssituasjon mellom familien Berg og Himba-stammen. Som sagt oppsto det en liten konflikt når det gjaldt soveplasser allerede den første natten. På grunn av dette og at Himbaene merker at familien ikke trives særlig, innkaller de til et møte mellom dem og familien. I dette møtet prøver Himbaene å forklare åssen deres kultur er, men til ikke så veldig stor lykke. Det virker som om familien Berg henger seg opp i at de må ha på sol krem. Ser vi på denne situasjonen gjennom kulturfiltermodellen, finner vi kanskje ut hvorfor meldingene blir tolket feil.

Konteksten rundt situasjonen er nettopp at to helt forskjellige kulturer møtes, men at den ene kulturen, som i dette tilfellet er familien Berg, ikke helt trives og at den andre kulturen (Himbaene) har kalt inn til et møte for å fortelle om sin kultur. I denne situasjonen er det Himbaene som er avsender av meldingen. Den intenderte meningen med budskapet var blant annet at de i deres kultur ikke vasker seg. Når denne meningen passerte deres kulturfilter, kom meldingen ut i form av både verbal og nonverbalkommunikasjon der de prøvde å forklare på deres språk og å vise hva de mente ved å stryke seg opp og ned på armen. Ettersom det i vår kultur er vanelig å referere det å stryke seg opp etter armen om sommeren til å smøre på sol krem, var det ikke rart at det var slik familien Berg tolka det Himbaene sa etter at meldingen hadde passert vårt kulturfilter.

Når det gjelder om ”Den store reisen” kan bidra til kulturell forståelse eller om serien underbygger fordommer, kommer det litt an på hvem som ser på.

Serien kan bidra med kulturell forståelse ved at vi får et innblikk i åssen forskjellige mennesker lever og at vi blir kjent med kulturen deres, som kanskje gjør det lettere for oss å forstå at ikke alle lever som oss.

Ser vi derimot på den andre siden, kan serien underbygge fordommer ved at man for eksempel får et inntrykk av at folkene er urenslige, at de har dårlig råd osv.

Selv mener jeg at serien bidrar mer med kulturell forståelse enn med underbygging av fordommer.

Hun som brøt sabbaten

Den britisk-jødiske forfatteren Israel Zingwill (1864-1926), var kanskje den mest kjente jøden i det engelsktalende samfunnet på begynnelsen av 1900 tallet. Han er blant annet kjent for sitt litterære engasjement innen jødisk frigjørelse, undertrykkelse av kvinner, sionisme og mer.

I novellen "Hun som brøt sabbaten", skriver Zingwill om en gammel jødisk kone som ligger med døden i vente. Den gamle konen ligger og tenker tilbake på det hun betegner som "den ene store hendelsen i sitt liv". Hun tenker tilbake på den dagen hun mottar et brev fra hennes enesete sønn som forteller at han er syk. Den gamle konen får en ekkel følelse om at sønnen har fått kolera, og bestemmer seg straks for å dra til landsbyen der han bor. Men siden sabbaten akkurat er "inne", havner den gamle kona i en lei knipe. Når sabbaten er inne er det nemlig forbudt å kjøre, ri eller reise på annen måte helt til sabbaten er over, 24 timer senere. Skal sabbaten brytes er den eneste gyldige grunnen at det står om å redde liv. Siden dette ikke var tilfellet, tillot ikke religionen henne å dra til sønnen. Den gamle konen bestemte seg likevel får å dra, men til fots, uten mat og drikke og uten en vandrestav, siden det å være utstyrt med noe slikt hørte under jødedommens hellige skrifter Talmuds definisjon av arbeid. Den gamle konen gikk og gikk helt tl hun var kommet frem til huset der sønnen bodde. Når hun ankommer huset, sitter sønnens kone og barn på gulvet, der de etter tradisjonen skulle sitte når de bar sorg. Sønnen var død.

Jeg oppfatter den gamle konen som en veldig sterk og religiøs person med mye kjærlighet. Allerede på begynnelsen av novellen får vi vite at den gamle konen har en sterk personlighet i setningen: "Hun hadde allerede kjempet seg gjennom den store smertebølgen og var i drift forbi grensene for sitt jordiske ly og tilholdssted. Sykepleierskene glemte alt besværet hun hadde stelt til for dem med sin kranglevorenhet og sine altomfattende betenkeligheter med hensyn til kostholdet." Senere får vi også vite at hun er svært religiøs og tar religionen sin svært alvorlig.
"Hun tok ikke med seg noen stav, fordi det å være utstyrt med noe slikt hørte under Talmuds definisjon av arbeid."Det at den gamle konen i det hele tatt gikk hele veien for å se sønnen sin, viser hennes kjærlighet til sønnen. Dette vises også for hver gang hun roper: "Fatt mot, lammet mitt! Jeg kommer."

Jeg tror novellens budskap kan være at man ikke alltid skal følge religionen sin til punkt og prikke, eller at man aldri skal gi opp håpet.