Hun som brøt sabbaten

Den britisk-jødiske forfatteren Israel Zingwill (1864-1926), var kanskje den mest kjente jøden i det engelsktalende samfunnet på begynnelsen av 1900 tallet. Han er blant annet kjent for sitt litterære engasjement innen jødisk frigjørelse, undertrykkelse av kvinner, sionisme og mer.

I novellen "Hun som brøt sabbaten", skriver Zingwill om en gammel jødisk kone som ligger med døden i vente. Den gamle konen ligger og tenker tilbake på det hun betegner som "den ene store hendelsen i sitt liv". Hun tenker tilbake på den dagen hun mottar et brev fra hennes enesete sønn som forteller at han er syk. Den gamle konen får en ekkel følelse om at sønnen har fått kolera, og bestemmer seg straks for å dra til landsbyen der han bor. Men siden sabbaten akkurat er "inne", havner den gamle kona i en lei knipe. Når sabbaten er inne er det nemlig forbudt å kjøre, ri eller reise på annen måte helt til sabbaten er over, 24 timer senere. Skal sabbaten brytes er den eneste gyldige grunnen at det står om å redde liv. Siden dette ikke var tilfellet, tillot ikke religionen henne å dra til sønnen. Den gamle konen bestemte seg likevel får å dra, men til fots, uten mat og drikke og uten en vandrestav, siden det å være utstyrt med noe slikt hørte under jødedommens hellige skrifter Talmuds definisjon av arbeid. Den gamle konen gikk og gikk helt tl hun var kommet frem til huset der sønnen bodde. Når hun ankommer huset, sitter sønnens kone og barn på gulvet, der de etter tradisjonen skulle sitte når de bar sorg. Sønnen var død.

Jeg oppfatter den gamle konen som en veldig sterk og religiøs person med mye kjærlighet. Allerede på begynnelsen av novellen får vi vite at den gamle konen har en sterk personlighet i setningen: "Hun hadde allerede kjempet seg gjennom den store smertebølgen og var i drift forbi grensene for sitt jordiske ly og tilholdssted. Sykepleierskene glemte alt besværet hun hadde stelt til for dem med sin kranglevorenhet og sine altomfattende betenkeligheter med hensyn til kostholdet." Senere får vi også vite at hun er svært religiøs og tar religionen sin svært alvorlig.
"Hun tok ikke med seg noen stav, fordi det å være utstyrt med noe slikt hørte under Talmuds definisjon av arbeid."Det at den gamle konen i det hele tatt gikk hele veien for å se sønnen sin, viser hennes kjærlighet til sønnen. Dette vises også for hver gang hun roper: "Fatt mot, lammet mitt! Jeg kommer."

Jeg tror novellens budskap kan være at man ikke alltid skal følge religionen sin til punkt og prikke, eller at man aldri skal gi opp håpet.